 |
På denne siden finner du artikler om det rent maletekniske. Andre betraktinger omkring malingen finnes i boken "Sigmund Berglund - Preludium". 232 sider i storformat med malerier, tekster, detalj-foto, info, tanker, sitater, humor og alvor. Dette er et oppslagsverk, en bildebok, kortlesing eller dybdelesing. - Eller alle fire.
Å male naturalistisk handler om å gjengi virkeligheten. La øynene betrakte verden mens hånden overfører inntrykket til lerretet. Dette synes som den enkle vei til perfeksjon. Men mennesket opplever med flere sanser, og derfor klarer ikke fotoet fra fjellturen å fortelle storheten av de majestetiske tindene. Øyet så i stor grad det samme som fotoapparatet, men opplevelsen innlemmer så mye mer - lukter, lyder, temperatur, mental tilstand, historier... Det er her Maling 2.0 starter. Det som tidligere handlet om å gjengi det øynene ser, handler nå om å nærme seg hele opplevelsen gjennom maling.
Og hvordan gjør man det? Jeg er ikke helt sikker... Det er faktisk ikke så mange å spørre heller.
For meg har et godt maleri 3 viktige deler: ide, komposisjon og utførelse. Mens ideen handler om hva jeg maler, handler komposisjonen om hvordan jeg organiserer lerretet. Det er logisk å tenke at å male et barn innebærer nøyaktig det - å male et barn. Men i Maling 2.0 handler det om å formidle opplevelsen av barnet.
Paradoksalt nok, kan uttrykket i maleriet bli større når vi viser mindre. Ved å bruke en representasjon av barnet istedenfor barnet selv, tvinges betrakteren til å tolke barnet utfra sin egen historie og erfaring. På denne måten eies maleieriet av alle som ser på, i motsetning til når kunstneren formidler sin personlige fortelling. Dette henger sammen med mitt syn på titler. Jeg lar titlene til maleriene åpne tolkningsmonnet istedenfor at de beskriver min ide.
Men, Maling 2.0 handler først og fremst om den tekniske biten. Hvordan jeg bruker maletekniske verktøy for å gå ut over realismen. I denne prosessen har jeg hatt fokus på 2 enkle ting. - Som kanskje ikke er like enkel å gjennomføre.
1. Å male energien i objektet istedenfor objektet selv. - Å male grepet istedenfor hender. Å male vandringen istedenfor føttene. Det har vært fruktbart å snu rundt på tankene mine omkring dette temaet. Nå fokuserer jeg ikke på å male et menneske, men på å formidle det mennesket står for. Realismen er ikke lenger det viktigste, men at betrakteren får en opplevelse. Jeg kan aldri overgå fotoet i gjengivelse av det realistiske, men jeg kan bruke maleriske verktøy til en formidling som overgår realismen. Verktøyene i seg selv er ikke nye, men jeg har endret fokus for bruken av dem.
Her møter vi også det uperfekte ved oss. Prøver jeg å male det perfekte mennesket fjerner jeg tolkningsrom og gjenkjennelse. Der reklamen retusjerer fotografiet til det kjedelige perfekte, ønsker jeg å male det uperfekte og unike mennesket. Dette er den maleriske skjønnheten.
2. Når jeg maler en scene er mye av tankene omkring belysning. I starten av malekarrieren handlet dette om å gi objektet en form ved hjelp av lys og skygge. Etterhvert ble jeg oppmerksom på lysvinkel, slagskygger og høylys, noe som høynet gjengivelsen betraktelig. Deretter utviklet prosessen seg til å male inn speilinger, refleksjoner og spotbelysning. I Maling 2.0 er neste steg lys som går utover det naturlige lyset. Det kan være vinklede speilinger eller dynamisk lys med ulik intensitet gjennom lys-søylen. Dette gir en annen opplevelse enn naturlig lys, og jeg tillater meg å leke med virkeligheten. Når jeg har lagt til noe som ikke finnes, og øynene fortsatt tror på det vi ser, kan det skapes et snev av magi.
Sigmund Berglund 2020
Nå skal jeg beskrive hvordan jeg maler naturtro bilder. Det er verken vanskelig eller noen form for magi. - Jeg har en plan, og holder meg til den. Siden jeg ikke har kunst-utdanning, vil nok min male-metode høyst sannsynlig ikke være "anbefalt". Men den fungerer, - i det minste for meg.
Har du sett disse mal-etter-nummer settene i hobbybutikken? Ark som er full av felt med nummer i. Hvert tall representerer en farge som skal males i hvert felt. Dette krever ingen unike ferdigheter, og det er akkurat slik jeg maler mine malerier. Den lille forskjellen er at jeg bygger opp hver mal-etter-nummer skisse, hver gang.
Men som du vet er ikke mal-etter-nummer bilder spesielt naturtro. Trikset er å smelte sammen feltene. Ute i naturen lager lys og skygge forskjellige valører av en farge, og hver av disse får et mal-etter-nummer felt. Hvordan sammensmeltingen er, forteller formen på objektet. En lang gradient gir en myk form, mens et tydelig skille mellom feltene gir objektet en skarp kant.
Denne metoden gir et godt resultat med bare et lag maling - i motsetning til om en maler mange tynne lag. Det er likevel en svakhet med denne et-lags metoden: All blandingen av farger gjør det nærmest umulig å bevare det lyseste hvite og det mørkeste svarte. Det må et nytt lag med ren svart og hvit for å hente ut disse kraftigste valørene.
Så langt har jeg malt med de ferdigheter jeg innehar. Nå er det tid for å flytte grenser... Jeg bruker mye tid på å forbedre det jeg fikk til i de 2 første lagene. Alt jeg maler på bildet i lag 3, 4 og 5, tvinger med til å ta avgjørelser om hva som fungerer. Dette blir nye ferdigheter som jeg tar med meg til neste mal-etter-nummer prosjekt. Slik blir jeg bedre hver eneste gang...
Sigmund Berglund 2018
Min definisjon av et godt bilde består av 3 deler - en god ide, en god komposisjon og en god utførelse. Jeg jobber med å utvikle alle 3 delene, men i akkurat dette prosjektet er ideen gjenbrukt. Det er kun komposisjonen og utførelsen som har blitt foredlet. Den gamle utgaven er bare 5 år, men det kjentes likevel på tide å tilføre ideen noe nytt. Slike sammenligninger liker jeg, og har gjort lignende prosjekt tidligere. De gjør det lettere å bli kjent med egen utvikling. Jeg merker ikke fra uke til uke at jeg utvikler meg som maler, men å se disse to maleriene ved siden av hverandre forteller i all tydelighet at noe har skjedd.
Å bli en god maler tar tid, og den tekniske utførelsen har blitt bedre i løpet av 5 år. Selv om ikke alt er like lett å sette fingeren på, er enkelte ting åpenbare.
Overgå råmaterialet
Å male etter foto har en svakhet i det at informasjonsgraden kan være mangelfull i områder utenfor fokuspunktet, samt i helt lyse og mørke partier. Dessuten kan det være interresant å forbedre både perspektiv og lyssetting for å få med ønskede detaljer. Dette krever at jeg maler mer enn det som finnes i virkeligheten, og jeg var ikke trent til å gjøre det i 2015. Jeg står i startgropen i dette mulighetslandet, men det er kommet en trygghet i malingen som gjør det mulig å overgå råmaterialet. 2020-versjonen har mer aktiv maling i lyset og i mørket, samtidig som noen detaljer har kommet til og noen har blitt fjernet. Denne ferdigheten gjør det også mulig å fokusere på uttrykket til det malte objektet istedenfor å fokusere på likheten med foto eller modell. Les mer om dette viktige temaet i artikkelen "Maling 2.0"
Fokuspunkt
Det er mange verktøy som skaper fokuspunkt. Fargetemperatur, linjeskarphet og detaljnivå er alle maletekniske verktøy for å understreke betraktningens endepunkter. Å kunne bedre forstå og nyttegjøre seg disse verktøyene har tatt tid, og 2020-maleriet er mer gjennomført i henhold til å skape et lett-sett bilde. F.eks. er de skarpe linjene forbeholdt kun objekter i fremste forgrunn, og fargetemperaturen motarbeider ikke dybden slik som i 2015.
Overmaling
Det er i stor grad de samme 5 tubene i skrinet mitt i dag som for 5 år siden. Det er bruken av dem som har endret seg. I 2015 ser vi en overdreven fargebruk. Spesielt i huden, som framstår nærmest oransje. Det er normalt å overdrive det vi nylig har lært, enten det er oppdagelesen av rynker eller fargenyanser i huden. Jeg kaller dette overmaling, og er et evigvarende tema så lenge vi lærer. Målet er å beherske alle små nyanser slik at overmaling skjer i minst mulig grad.
I tillegg til maleriene fra 2015 og 2020, gjorde jeg noen studier fra samme råmaterialet i 2018. Dette gir en flott mulighet til å se overmaling av hudfarger i 2015 og rynker i 2018. Hva som er overmalt i 2020-versjonen vil jeg forhåpentligvis se neste år.
Det maletekniske er interresant, men det er de komposisjonelle verktøyene som i hovedsak skaper et nytt uttrykk. I 2015 hadde jeg et stort fokus på å skape bevegelse med komposisjonen. Jeg var bevisst på å skape en uro for øyet, slik at det ikke fikk hvile. Målet var at betraktningen alltid skulle være i bevegelse, og dermed ville en føle energien. Uro i komposisjonen fungerer, men i mangel på andre verktøy, ble det kanskje et overforbruk av dette virkemidlet. I 2020 er dette endret. Det er fortsatt et ønske å skape stor bevegelsesenergi i maleriet, men det skal samtidig være behagelig å se på. Øyet skal i større grad få en enkel vei inn i bildet. Fra møtet med mannen i forgrunnen til lyset og mannen i bakgrunnen. Når komposisjonslinjene leder inn til lyset, blir øyet ledet denne veien. Dette styrkes av en tydeligere romfølelse skapt både av perspektivet i skyene og av maletekniske virkemidler diskutert ovenfor.
Fargevalget er varmere i 2020, og valørene er ikke like intense. Det er i liten grad brukt ren svart og hvit, mens mellomtonen er styrket. Det er slik sett valgt en snillere toning i maleriet, der en varm brun har erstattet en kald grå. Men å male brunt ender ofte i et kjedelig ensartet uttrykk - fordi vi velger en brun tube. Å male et rikt brunt landskap krever at bruntonene blandes fram i utallige nyanser. Om vi studerer fargene i det eldste maleriet, kjenner vi igjen de rene pigmentene fra oker-tuben, titanhvit og elfenbenssvart. I det nye maleriet har blandingen av fargene vært mer gjennomarbeidet, og med et rikere fargespekter oppleves bildet mindre stilisert.
Hvordan hvert av maleriene oppleves vil selvfølgelig være individuelt, og det kan godt være at noen liker det gamle maleriet best. Det viktige for meg er hvordan jeg behersker nye virkemidler og de valgene jeg har gjort for å skape en ny variant av en gammel ide. Min maleriske verktøykasse får påfyll, og dette skaper nye muligheter. I jakten på min malerisk utvikling presser jeg øyne og hjerne til å se og tenke bedre.
Sigmund Berglund 2020
Denne artikkelen er tørr. Kjedelig. Kan dog være litt interresant om du maler selv. Jeg vil skjematisk gå gjennom hvilke malingstuber og maleverktøy jeg bruker. Jeg har ingen hemmelig oppskrift, og deler gjerne alt jeg kan. Det er slik verden vokser - at vi deler med hverandre.
Fargepalletten min er fattig, - kun 5 tuber i basis-sortementet. En begrenset pallett er praktisk, og gjør det enklere å oppnå harmonisk fargebalanse i maleriene.
Rå umber I motsetning til brente jordarter som gjerne blir rødlig, er rå umber en død brun. Dette gjør den lett å tone i ønsket fargeretning. Siden brun er en enkel farge å blande seg til, er denne fargen strengt tatt ikke nødvendig. Men, jeg maler mye brunt, og det er lettvindt å bruke dette pigmentet som base. Det er også et rimelig pigment.
Gul oker Jeg har vandret litt i valg av gulfarge, men har i det siste gått tilbake til start og hentet fram tuben med Gul oker. Den er varm, og harmonerer fullt og helt med den røde.
Engelsk rød En dyp og sterk rødtone. Brukes med forsiktighet, men er uerstattelig når jeg maler blod i huden. Med en dæsj Gul oker får jeg en varm rødlig oker til basisfarge i varme maleri.
Titan hvit Dette er en mektig farge - totalt opak. Derfor blander jeg gjerne litt hvitt i transparente farger for å gi dem bedre dekkevne. Denne hvit-tuben er kald, og mange vil kanskje tenke at f.eks sink-hvit ville vært et bedre valg. Men husk at vi velger ikke en ferdig farge - vi velger den tuben som gir muligheter. En kald hvit kan enkelt varmes med f.eks Gul oker.
Elfenbensvart Denne har en blålig tone i seg, og egner seg derfor godt i skyggepartier i hud. Det står "svart" på tuben, men fungerer også som blå. Blandet med Titan hvit blir blåligheten tydelig. Blandet med Engelsk rød og Gul oker gir den en nedtonet lilla og grønn. Jeg unngår å bruke Elfenbensvart alene i sorte partier. Det blir fort entonig og kjedelig. Sammen med Rå umber og Engelsk rød levner sortheten til.
Maleriet under inneholder kun disse 5 fargene.
Disse 5 basisfargene gir en klassisk nedtonet pallett. Jeg synes den er vakker, men den er selvfølgelig noe begrenset når det kommer til sterke gul-, grønn- og blåtoner. Jeg har brukt ulike gjestefarger i kombinasjon med basisfargene for å fylle spekteret. Slik har jeg blitt kjent med nye tuber med ulike egenskaper. De siste årene har denne kunnskapen endt opp i 2 farger som utvider basispalletten.
Kadmium sitron gul Kald og skarp gul som ekspanderer gulspekteret, og som gir utallige grønnfarger, noe som er perfekt i mine studier av hud-toner. Jeg bruker overraskende mye grønt når jeg maler hud.
Ultramarin Det tok tid å finne skjønnheten i blå. Det kom sent, men godt. Kanskje var det forståelsen om hvor lite blå-pigment som skal til for å gjøre verden blålig...
Oljemaling har noen fordeler og noen ulemper sammenlignet med andre typer maling. Ulempene er f.eks lukt og løsemidler. Den viktigste fordelen for meg er derimot at malingen har en lang tørketid og at fargen ikke endrer seg når den tørker. Vannmaling endrer valør, og det blir derfor vanskeligere å fortsette å jobbe på et tørt bilde. Jeg maler stort, og med oljemaling kan jeg male kroppen over flere dager og uker.
Å finne samme hudfargen som jeg brukte i forrige uke er ikke vanskelig fordi:
Min pensel
Jeg bruker kun pensel med 10 mm flat bust. Den er laget av mårhår. Så enkel er den saken. Det finnes noen unntak, og de kommer vi til om litt. Mange blir litt overrasket over denne snevre verktøykassen, så det må nevnes at jeg bruker 3 stk av denne typen pensel samtidig. Den ene bruker jeg for lyse toner, en for mørke, og en for alt annet. Med hard selvdisiplin holder jeg penslene 'rene', og unngår at alle 3 blir skitne og brune. Dette er selvfølgelig bare i fantasien. I virkelighetens engasjement skitnes alle til, men ideen er god og det fungerer høvelig bra. Etter at malingen har tørket blir strøk nr. 2 brukt til å skarpe opp lyse og mørke partier.
Jeg maler naturtro, og det kunne kanskje vært logisk å bruke mindre pensler i tillegg. 10 mm er tross alt ganske stort når detaljer skal males. Men husk på at en flat pensel er spiss på tuppen. - I allefall når den er ny. Mårhår slites ganske fort, og en pensel slites ned i løpet av et større maleri. En syntetisk bust er sterkere, og jeg har derfor prøvd å finne en slik med samme spensten i busten. - Så langt uten hell. Mårhår har stor spenst når jeg bruker hele busten, men i den siste snerten er den tammere, og legger i liten grad igjen et krater der penselen løftes fra lerretet.
Jeg maler naturtro, og en såpass stor pensel har en ulogisk fordel. - Den hindrer meg i å bli for detaljert. Jeg ønsker at maleriene skal være naturtro - men ikke fotografiske. Alle skal kunne se at det er et maleri. Jeg har pedantiske tendenser, og kunne nok ønske å fokusere på detaljer med syltynne pensler, men her har jeg altså lagt en begrensning på min personlighet. Jeg maler for å formidle - ikke for å konkurere med fotoapparatet.
Så til unntakene.
Fordriver Jeg bruker en bust av grevlinghår for de helt myke sjateringene. Denne fjerner sporene etter penselhår. Maleretning er et godt virkemiddel, og derfor er selvfølgelig også ingen retning et verktøy. Skyer kan være objekt som tjener på en fordriver. Bakdelen med denne penselen er at den må vaskes etter bruk. De andre penslene forsegler jeg bare mellom maleøktene slik at luft ikke kommer til. Fordriveren må derimot være helt ren. Både fordi jeg ikke ønsker å skitne til malingen, men også fordi penselhårene blir tunge av gammel maling, og da setter de spor slik andre pensler gjør.
Malekniv Kniven er flott til å skape uforutsigbarhet. Jeg maler med stor grad av kontroll, men malekniven tvinger fram tilfeldigheter. Jeg bruker denne for å oppnå stor grad av forenkling. å male en stein krever ikke portrett-likhet, og malekniven hjelper med å skape interresante flater uten for mye aktiv maling.
Gasbind Gasbind loer ikke slik andre tekstiler gjør, og egner seg godt som maleverktøy. Personlig bruker jeg kluter av gasbind til 2 ting: Tynne laseringer, og for å "pusse" ned felter som skinner. Mengden olje og tørketid varierer mellom fargene, og det kan derfor oppstå ulik glans i overflaten. Det er vanskeligere å få helhetsinntrykket av maleriet når dette oppstår, og selv om maleriet skulle ferniseres etterpå, vil maleprosessen bli enklere med en jevn matthet over hele lerretet.
Finger Kanskje det viktigste av alle maleverktøy. Den flytter maling, henter opp maling, skaper sfumato, smelter sammen maling, laserer...
I maleriet "Langfredag" ser en tydelig hvordan ulike maleverktøy kan skape ulike flater. Steinen er malt med kniv - resten med pensel.
Sigmund Berglund 2017,2018,2021
Du har sett dem - disse maleriene der gresset er grønnere enn grønt, og himmelen så blå at facebook-logoen føles blass. Det hele fremstår stilistisk og entonig. Og kanskje var akkurart det ideen til maleren. I så tilfelle blir denne utbasuneringen meningsløs, og jeg har ingen ting å innvende. Denne betraktningen gir kun mening om maleriet var ment å være naturalistisk.
Gresset er ikke grønt.
Iallefall ikke slik at valøren og fargemetningen er jevnt fordelt over hele engen. Lysforhold, avstand, vinkel og naturlig mangfold bidrar til at grønnfargen er i endring gjennom landskapet. Selv om maling i stor grad handler om forenkling, blir det for enkelt å klemme grønn maling ut av tuben, og deretter male i vei. Fargen fortjener å bli foredlet før den når lerretet. Og, med foredling mener jeg å tone grønnfargen i en retning som fanger opp dynamikken i omgivelsene. Det grønne gresset er gulere på sensommeren. Gresset som er langt borte oppfatter vi mindre fargesterkt. Det er ikke samme grønnfarge på plengress og korn. Hvor solen står på himmelen påvirker oppfattelsen. Vi må blande den rene grønn med andre fargetoner for å fange disse forskjellene.
Og siden den likevel skal blandes, hvorfor bruke en grønntube i det hele tatt? Om vi blander oss frem med gul og blå vil vi lettere skape denne konstante fargedynamikken. Jeg maler grønt, men bruker aldri en tube med grønne pigmenter i. Jeg blander alltid, og er ikke nøyaktig når jeg sammenligner med forrige blanding. Slik mykner de grønne feltene og gresset kommer til liv.
Denne forståelsen av fargebruk gjelder selvfølgelig ikke bare for grønn. I en naturlig verden er ikke fargefeltene ensfarget og avgrenset enten de er gule eller blå. Det enkle med grønn og de andre sekundærfargene er at vi kan skape dem selv. Slik kan vi blande fargen og samtidig skape en et naturlig dynamisk uttrykk.
Sigmund Berglund 2023
